Cliffhanger

Cliffhanger utforsker de dynamiske kreftene som former både landskap og media gjennom driften av en spekulativ «fritidsmaskin» basert på arkadespillet «penny pusher». James Huttons grunnleggende geologiske tekst «The Theory of the Earth» driver en kunstnerisk prosess som gjenskaper ideer om ressursutvinning: språk fra Huttons tekst fragmenteres og settes sammen på nytt gjennom fritidsmaskinens handlinger når den spilles av publikum. Dette skaper en direkte inputstrøm for et AI-system som konverterer rekombinerte språkfragmenter til ledetekster for å generere falske landskapsbilder. Fritidsmaskinens handlinger danner et motpunkt til disse uberørte AI-genererte scenene, og driver også en abstrakt filmfortelling satt sammen av videosekvenser filmet av kunstnerne i et skiferbrudd i Finnmark, i norsk Arktis, som portretterer et fjellandskap som rives fra hverandre og demonteres.

Cliffhanger er et samarbeidsprosjekt mellom kunstnerne Bruce Gilchrist, Svein Flygari Johansen og programvareutvikler Jonny Bradley som søker å formidle en kompleks fortelling på tvers av kunstneriske, miljømessige og teknologiske systemer. Prosjektet foreslår en kombinatorisk metode og et konseptuelt rammeverk for å utforske tilgjengelige måter å diskutere og respondere på en raskt voksende AI-drevet kultur som krysser naturen.

Et dissonant landskap

I et kulturelt øyeblikk der teknooptimismen på 1990-tallet har endret seg mot teknologisk fatalisme, har AI blitt både en mestringsmekanisme og et negativt symbol på miljømessig forvikling. Leon Festingers teori om kognitiv dissonans belyser denne spenningen: mens AI ofte promoteres for sin innovasjon, produktivitet og bekvemmelighet, blir dens miljømessige og sosiale kostnader ofte rasjonalisert eller ignorert. Denne spenningen underbygger prosjektets konseptuelle undersøkelse og driver dets kritiske engasjement med moderne sosiotekniske systemer.

Cliffhanger rammer inn sitt emne gjennom kognitiv dissonans, og omfavner ambivalens snarere enn å forsøke å løse den, noe som potensielt kan føre til en rikere og mer lagdelt forståelse og kunstneriske resultater. I stedet for å behandle samfunnets motstridende forhold til AI som en barriere, blir konseptet et generativt verktøy for undersøkelse. Det fremhever de psykologiske mekanismene som folk navigerer gjennom teknologier som samtidig er fengslende og urovekkende, og avslører de emosjonelle og etiske spenningene som ofte tilsløres av tekniske fortellinger. Denne tilnærmingen humaniserer debatten og åpner et rom der tvetydighet, usikkerhet og motstridende følelser blir produktivt materiale for kreativ utforskning for å bringe dybde og nyanser til offentlig engasjement med nye teknologier.